Mitt første hopp – langt, langt fra Vikersund

Jens-Petter Gjelseth, informasjonssjef i RiksTV, blogger om Dødsstupet og Vikersund.

Dødsstupet het den lille hjemmesnekrede hoppbakken utenfor Tønsberg den gang det var vinter i Vestfold. Her kunne man hoppe oppimot 15 meter om man hadde kontroll på tenåringsnervene, bindinger som holdt skiene på beina og den hjemmeblandede glidevoksen for en gangs skyld var på parti med det kalde underlaget. Både unnarennet og selve bakken var 100 prosent natur –med hardtråkket snø i enkelte små partier.

Dødsstupet var stedet for oss gutta vinterstid. Over riksveien, inn i skogen og bort til stedet med det noe uortodokse og skremmende navnet som ga våre mødre grøsninger – der lå vårt Vikersund. Fikk opphavet på noe som helst måte vite at vi hadde lurt oss bort dit var det garantert husarrest og inndragning av ski og staver til snøen hadde smeltet.

Dødsstupet var, for mødre med overdrevent ansvar for sine unge hoppjyplinger, synonymt med brukket rygg, knekte ribbein, blålys, gips, tårer og meter med bandasje. Dødsstupet var kort og godt forbudt område. Strengt forbudt.

Når Pål, Frank, Roar, Nils, Dag og jeg dro på Dødsstupet – sa vi alltid hjemme at vi dro i Husvikbakkene selv om disse to bakkene - som til og med var bygget av svære tømmerstokker og ditto grovhøvlede planker - var mye større og mye farligere. I Husvikåsen kunne man virkelig ha behov for førstehjelpsmannskaper og båre. Men det hørtes jo, for mødre med en smule angst, litt penere ut. Litt Holmenkoll og vestkantaktig ut faktisk. Pent og ufarlig. Dit kunne vi få dra. De skulle bare visst, mødrene.

Minnene kom til meg da jeg stod nede på sletta i Vikersundbakken og tittet oppover. Det er mange år siden siste besøk – og man blir helt matt av å stå og betrakte dette voldsomme monument – et sted der mennesker tar sats op hopper over 240 meter med to lakkerte planker under beina. 246,5 vanvittige metere fløy faktisk Johan Remen Evensen her for et drøyt år siden.

Vikersund er voldsomt. Det er ikke er så underlig, tenker jeg, at Holmenkollen er landets mest besøkte turistikon. En danske må jo få pustebesvær bare av å kjøre med turistbussen forbi Vindern og gjennom hullet i hoppet. De skulle bare sett Vikersund der den ligger i majestetisk, nasjonalromatisk vinterskrud og venter på verdens beste hoppere. De hadde reist hjem igjen til Aalborg, Odense eller hvor de nå kom fra og glemt alt om røde pølser, varm leverpostei og kolde bajere. De ville gjort alt for å få med seg hele slekten, mormor og morfar opp igjen til Vikersund.

Joda – de hadde sett Eiffeltårnet før – og det er selvfølgelig enormt – men her oppe hos fjeldabene i Norge der hopper folk på planker og svever 246,5 meter gjennom luften før de lander og smiler til tv-fotografer og tilskuere som bærer røde flagg og ryggsekk med solbærtoddy og pølser på termos.

Jeg kunne aldri blitt skihopper. 10 meter på Dødsstupet var i drøyeste laget selv om jeg aldri fikk lov av mamma til å dra dit etter at leksene var gjort. Jeg hadde ikke nerver til å satse livet selv om bindingene var av typen Gresshoppa og hadde solide festeanordninger bak hælene på mine Norrøna skistøvler.

Men Dødsstupet lokket, og hit lurte vi oss fra tid til annen, vi gutta. Nils måtte leies hjem til sin mor med venstre del av ansiktet fullt av størknet blod og brist i venstre håndledd. Han klarte ikke å bremse og gikk på tryne inn i et stillestående, feilplassert grantre med grener helt ned til bakken. Polvottene tok ikke av for det støtet.

Roar mistet skien på det som lignet en hoppkant – den gikk rett i en stein, ble flerret opp på tvers og etterlot tre tomme skruehull der bindingen hadde sittet.

Min kamerat Pål tok aldri sjansen på å sette utfor Dødsstupet og kom hjem til sin uvitende mor like hel og med det som lignet ren samvittighet.

Jeg trosset nerver og angst, satset alt for tidlig – landet på ryggen midt på kulen – jeg så måner og stjerner og Soria Morias intense lys. Pusten ble slått fullstendig ut av tenåringspjokken. Jeg var sikker på jeg skulle dø. Jeg følte det dreide seg om sekunder før jeg stod foran perleporten og sa hei til St. Peter med en hel treski, uten staver. Men tross alle egne odds - jeg overlevde. Og jeg fortalte aldri hjemme at jeg hadde vært på Dødsstupet.

Nå er jeg endelig klar til VM i skiflyging på ”hjemmebane” i Vikersund. Og jeg kommer helt sikkert til å holde pusten – ikke miste den - når stjernene våre blafrer nedover dette uvirkelige monument.

Jeg skal, som tilstedeværende medarbeider hos en stolt sponsor, heie på Bardal, Hilde, Fannemel, Velta og Romøren.

Jeg tror på verdensrekord – og jeg tror en av våre gutter kommer til å vinne mesterskapet.  

Jens-Petter Gjelseth /Informasjonssjef RiksTV

Hva synes du om saken? Vi setter stor pris på kommentarer og innspill. Vi regner imidlertid med at alle som kommenterer viser alminnelig folkeskikk, og vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg som ikke forholder seg til dette. Se også vår personvernside.

comments powered by Disqus