Generasjon YOLO

Søndag 21. April har MTV sitt nye & awesome show LA Complex premiere. Vi møter en gjeng unge og håpefulle som flytter til LA for å klore seg til lykken innen Showbiz. Sex, drugs & rock ’n roll, tårer, spy og latter, alt i kampen for den utopiske selvrealiseringen. Er vi unge egentlig bare en gjeng med selvopptatte snørrunger?

Vi unge av vår tid lever drømmen. Flasket opp på selvtillit og en kvalmende høy tro på egne evner på grensen til narsissisme. Så unike og spesielle at vi burde fått gullmedalje og pallplassering alle mann, med et ønske om å berike verden med vårt fantastiske selv. ’I came to L.A. to make rock ’n roll. Along the way I had to sell my soul.’ Synger Jesse Hughes i Eagel of Death metal sin ubeskrivelig fete låt ’Wannabe in LA’. Og det er mange med ham. Hvert år drar om lag én million unge og håpefulle til Los Angeles i USA for å realisere seg selv. For å spille side om side med de Oscar-nominerte, være stjernedanser i Ushers crew eller få beatsene sine digget av Jay Z. Fulle av pågangsmot og en visshet om at det unike ved nettopp dem er det Los Angeles skriker etter. Ikke overraskende nok stikker 96% halen mellom beina og padler hjem til mor i løpet av de seks første månedene. MTV viser deg nå i et helt nytt show historien om dem som blir. Om de som virkelig selger sjelen sin til djevelen og resten av helvete i kampen for drømmen om selvrealisering. Møt glasurgenerasjonen.

Se første episode av L.A, Complex

 

En verden av kremtopper

Folka i LA Complex, meg og alle andre unge i vesten i dag sies å tilhøre den mye omtalte ’glasurgenerasjonen’: Vi har skyhøye forventninger til alle kremtoppene livet har å by på – og tar det som en selvfølgelighet at hver og en av oss kan nå dem. Vi kan bli hva vi vil, og det er viktig at vi følger drømmene som har blitt sydd under armene på oss. Vi skal vri hver dråpe ut av konseptet selvrealisering , utvikle oss, leve i tråd med våre dypeste ønsker. Alle skal bli ’noe med media’, jobben skal være en hobby og mottoet er YOLO. Mange beskriver glasurgenerasjonen som en gjeng bortskjemte, selvforherligende snørrunger som ser seg selv som universets sentrum og forventer et teppe av gull å gå på. Nuvel. La oss se litt nærmere på nettopp det.

Wikipedia beskriver det fint (jeg fikk beskjed på skolen om å aldri referere til Wikipedia men som den rebellen jeg er så gjør jeg det allikevel): ”Glasurgenerasjonen er en betegnelse på den generasjonen som lever på godene til de som har bygget landet vårt. Den ungdommen som med mye større frihet kan ivareta seg og sine egne behov, uten større ansvarsbevissthet for fellesskapet.” Vi har selvrealisering brodert på brystet, og trenger i grunnen ikke å jobbe så hardt eller ta mye hensyn – vi er så spesielle at vi beriker andre med vår eksistens alene. I tillegg bor vi i verdens rikeste og mest trygdede land – hele 30 % av oss mottar en form for trygdeytelse. Perfekt.

L.A. Complex konkurranse: Vinn billetter til konsert med Pink

 

Narsissistiske snørrunger

Joachim Lund skrev en mye omtalt kommentar i Aftenposten om Glasurgenerasjonen. Han beskriver vår generasjon som en gruppe så utstyrt med selvtillit at det bikker over i narsissisme. At vi går gjennom første del av livet med så høye forventninger at det blir totalkollisjon når vi må ut i arbeidslivet og innser at vi ikke får oss Porsche og villa på Tjuvholmen av hobbyen vår (som vi selvsagt forventet at skulle bli en jobb).

Han er ikke alene om denne type oppfatning. Det merkelige er at jeg ikke kan identifisere verken meg eller mine venner med mer enn et lite stykke av kaka, til tross for at vi er rene prakteksemplarene på disse latteslurpende snørrungene som så hardt forsøkes å portretteres. Jeg gikk ut fra Høyskolen i Oslo med en bachelorgrad i Medier og kommunikasjon i håp om å kunne bli ’noe med media’. Jeg har laget film siden jeg var 11 og skrevet siden jeg kunne ta i en penn, og er en av de mangfoldige som drømmer om en jobb som føles ut som en hobby. Jeg fantaserer om å dra til LA, følge drømmen, reise jorda rundt for å ’finne meg sjæl’. YOLO! Forskjellen er bare at jeg har jobbet til blod, svette og tårer har stått i tåke rundt meg for å få dette til å skje.

Ikke annet enn Kristen Gislefoss

De uendelige mulighetene livet har å by på er forlokkende og berikende, men også til en grad hemmende. Jeg skal ikke klage – jeg bor i verdens rikeste land og priser meg lykkelig over mulighetene det medbringer hver eneste dag. Men dette betyr ikke at jeg er utstyrt med narsissisme i skjortekragen eller selvforherligelse i lomma. Jeg er utstyrt med troen på at du får til akkurat hva du vil – hvis du jobber hardt nok for det. Og den veien er lang. Akkurat som gjengen i LA Complex. De drømmer ikke nødvendigvis om å bli sykepleiere eller presidenter, men dansere, musikere og skuespillere. Og denne serien viser at de er villige til å jobbe for det. Dø for det. Og hvorfor ikke?

Hvor stusselig ville ikke livet ha vært om du skrudde på radio og ikke fikk annet enn trøtte nyheter, på TV sto bare Kristen Gislefoss og meldte nedbør og til helgefrokosten omtalte kun Lørdagsmagasinet krisen i Europa.

Jeg døper herved om glasurgenerasjonen til generasjon YOLO. Jeg veit at YOLO er harry og at kidsa ikke synes det er hipt å si lengre. Men det ligger noe i det. Vi lever bare en gang – livet er det du gjør det til. Vi trenger de gærningene som ofrer sjelen sin for underholdningen (og alle andre hardtarbeidende gærninger). Vi trenger å tro på oss selv for å bli lykkelige. Men at jeg er glad i meg selv og ønsker å følge drømmene mine gjør meg ikke til en narsissist. Det gjør meg til et menneske av vår tid. Og vi trenger det mangfoldet.

Søndag 21. April kl 20.55 har LA Complex premiere på MTV. Det er en serie om de som mener de er noe, og gjør alt de kan for å gi verden samme oppfatning. De har en drøm og jobber beinhardt for å nå den. Det er sex, drugs & rock ’n roll. Det er oppturer og nedturer, angst og lykke. Bli hekta på dem som virkelig setter selvrealiseringen på spissen og nesten lar det spise dem opp. Og drøm litt om at du var akkurat som dem.

Hva synes du om saken? Vi setter stor pris på kommentarer og innspill. Vi regner imidlertid med at alle som kommenterer viser alminnelig folkeskikk, og vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg som ikke forholder seg til dette. Se også vår personvernside.

comments powered by Disqus