Få med deg Killing Kennedy på National Geographic Channel søndag 17. november kl. 22.00

50 år siden skuddene i Dallas

Hvem skjøt min barndoms helt?

Jeg var bare en liten gutt, men jeg husker det som om det var i går. Hva jeg hadde på meg. Hvem jeg lekte med. Hvor vi var. Hvordan været var akkurat den dagen, og hvordan skuddene i Elm Street, Dallas rørte meg helt innerst i sjelen. Var det Lee Harvey Oswald som skjøt? Var han alene om den forferdelige ugjerningen?

Det er 50 år siden skuddene i Dallas. En historisk begivenhet (om man får kalle det så) i likhet med skuddene i Sarajevo og invasjonen av Norge 9. april 1940. Udåden rystet hele verden. De som opplevde dramaet på TV, på radio, gjennom aviser – eller som bare er blitt det fortalt; det er umulig å få det ut av skolten.

Den gang, på begynnelsen av 60-tallet, foregikk det meste i svart-hvitt. NRK var i sin TV-barndom. Ski- og skøyteheltene gikk i ullstillongser og knestrømper – fantom- og kondomdraktene var lysår unna – og vi barn klarte å beskjeftige oss på egen hånd uten at vi ble kjørt hit og dit og uten at vi hadde PC-er, trådløse rutere eller iPhones. Ingen av oss ante hva PC var.

Drapet på John F Kennedy var ikke svart-hvitt. Jeg var ute med kjelken da min da beskjeden kom til meg og min jevngamle kamerat Dag borte i akebakken: «Presidenten er skutt». Det var som et slag i ansiktet. Det var som om en i nær familie ble revet bort fra meg rett foran øynene mine. Man gikk inn i en form for umiddelbar ukontrollerbar, voldsom sorgprosess som det ikke kan settes ord på.

Vi skjønte det ikke, men forstod likevel hva som var skjedd. I min barndom var det kun én president. Da John F. Kennedy inntok det ovale kontor i Det hvite hus sammen med sin overdådig vakre Jacqueline, var det på en måte slik at det ga et håp for alle. Også oss smågutter hjemme i Norge.

De gamle – alle voksne var gamle for meg – snakket fortsatt om krigen. Alle presidenter i USA, som hadde vært vesentlige for å stoppe krigen (og bygge opp samfunnet etterpå), var gamlinger som stod på venteliste for å få rullator. Fortsatt var dette mitt syn på verden og omgivelsene. Politikere, presidenter, lærere og leger; alle var snåle eldre, pussige figurer som man alltid burde ha en viss distanse til. Trodde jeg.

Nå kom en ung flott fyr og snakket om at vi skulle få mennesker landsatt på månen før tiåret var omme. Han hadde deltatt med bravur i andre verdenskrig. Han hadde fått Pulitzerprisen for sin bok «Profiles in Courage» og han hadde som mål at raseskillene i Amerikas forente stater skulle viskes bort. Folk er født like – og folk skal behandles likt, sa han. Han hadde truet kommunistene i Sovjet med sin invasjon i Grisebukta på Cuba – han hadde kampflyene og troppene klare. Men Kennedy reddet verden fra en totalt ødeleggende tredje verdenskrig ved å få sovjetleder Nikita Khrustsjov til å gå med på USAs fredsforslag.  

Hvis noen i mine øyne hadde baller, så var det Mr. President – John F. Kennedy. Han med den flotte, unge konen, den fantastiske talegaven og den moderne frisyren der skillen lå på siden og den flotte hårmanken alltid hadde en målrettet sving mot høyre side av hodet. Slik frisyre skulle, og ville, jeg også ha.

Etter de dramatiske skuddene i Dallas – en verden i sjokk – og en like hurtig likvidasjon av den antatte gjerningsmannen, kom tiden for oss smågutter til å følge ekstra nøye med på TV- og radionyheter. Jeg lå med øret klistra til radioen for å få med meg de internasjonale nyhetene selv om jeg knapt nok hadde lært å skrive.

Her hjemme hvisket vi om at Kennedyklanen hadde kontakter til mafiaen, og da vi smågutter som var hørte Marilyn Monroe synge «Happy Birthday Mr. President» på radio, løp fantasien løpsk.

Tenk – var det mulig å omgi seg med to så flotte kvinner? Samtidig? Kennedy var det ikke mange av. Dessuten hadde han baller nok til å utnevne sin egen bror, Bobby, til justisminister i egen regjeringsadministrasjon. Her ante smågutta storhet.

Med John F Kennedy i Det hvite hus ble jeg demokrat – og har vært det siden. Uansett hvilke presidenter som har kjempet mot hverandre etterpå – jeg har vært trofast mot min barndoms store helt og hans politikk.

Hans ideologi om å være på de svakeste sitt parti – om å kunne proklamere «ikke spør hva landet ditt kan gjøre for deg – men hva du kan gjøre for landet ditt» – det satt som limt med Karlssons kalasklister i mitt lille hode.

Hans utrolige forsøk på å trøste tyskerne etter at Berlinmuren var en realitet med «Ich Bin ein Berliner», var som om han omfavnet alle mennesker i hele verden.

Da presidenten – min president – ble stedt til hvile på Arlington æreskirkegård – og lille John John gjorde honnør ved sin fars båre, gråt jeg. Ingen fortjente å miste sin far på den måten. Ingen. Og til og med i sorgen skinte Jaqueline som en fullmåne bak sitt sørgeslør.

Jeg har lest ganske mye om president Kennedy – om Kennedyklanen – om alle onde forbannelser som har fulgt dem. Jeg har fulgt historien omkring dette i alle år. Jeg fulgte de dramatiske døgnene da den yngste av brødrene Edward (Teddy) kjørte sin bil utfor broen i Chappaquiddick, Mary Jo Kopechne omkom og Teddy stakk av.

For ikke å snakke om da lillebror, justisministeren, Robert «Bobby» Kennedy også ble skutt i California i 1968 mens han førte valgkamp for å bli demokratenes presidentkandidat. Nok en gang ble mitt unge liv rammet av en «tragedie».

Jeg fulgte Jackies liv med Aristóteles Onassis – jeg har fulgt med på alle teoriene og alle konspirasjonsteoriene omkring de ulykksalige skuddene i Dallas. Og verden har nok blitt mer fargelagt også for meg.  

Sort-hvitt-tiden var der fortsatt da amerikanske Neil Armstrong var første menneske på månen. Med de bevingede ord «et lite steg for mennesket – et stort skritt for menneskeheten» satt jeg på gulvet foran svart-hvitt-kassa og slukte hvert sekund på direkten. Og jeg mintes ham, han som hadde sagt han skulle få dette til.

«Min» president var bra på mange måter. Men bak en hekk, i et gammelt skur, skjules av og til historier som gjør at de fleste av oss får mer nyanserte bilder av heltene våre. Slik ble det etter hvert også med mitt bilde av Kennedyene – John og brødrene hans. Og med mitt forhold til det som en gang i hadde vært «the promised land» - USA.

Men jeg har bevisst skjøvet alle bevisene, alle kvinnehistoriene, alle påstander om omgang med mafia til side. Kennedy har alltid vært min mann, min venn på mange måter – og han kommer alltid til å være det.

Hvem avfyrte skuddene i Dallas? Jeg tror ikke at den smårare, liksomkommunisten Oswald stod bak dette alene. Jeg har sett amatøropptakene av hendelsene i Dallas haugevis av ganger. Og den etter hvert så kjente Zapruderfilmen har overbevist meg. Det må ha vært flere bak dette grufulle attentatet, der ryktene hjemme i gamle Norge gikk ut på at presidenten var så skadeskutt at man ikke kunne gjenkjenne ham.

Ser man denne filmen om og om igjen kan det ikke være tvil om at skuddene kommer fra minst to hold – ett eller to bakfra der skoleboklageret ligger og lå – og ett fra høyden foran presidentens kortesje.

Nå er det skapt enda en film, den har jeg selvfølgelig allerede sett – på eksklusiv førpremiere. «Killing Kennedy» vises på National Geographic Channel 50 år etter historiens mest omtalte attentat. Jeg må innrømme at jeg er like opptatt av denne epoken i verdenshistorien i dag som jeg var det da jeg var liten gutt hjemme i Tønsberg.

Killing Kennedy - ny film om JFK og Lee Harvey Oswald

Og det er helt tydelig at jeg ikke er alene i min historiestudie. Bare de siste ukene har jeg sett to filmer – og lest fem større, ferske reportasjer om min barndoms helt, om skuddene i Dallas og om mysteriet Lee Harvey Oswald.

Kennedy er fortsatt «min president».

Hva synes du om saken? Vi setter stor pris på kommentarer og innspill. Vi regner imidlertid med at alle som kommenterer viser alminnelig folkeskikk, og vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg som ikke forholder seg til dette. Se også vår personvernside.

comments powered by Disqus