Foto: Cameron Adams (Flickr/CC)

Tour de France for hundrede gang

Det er nøyaktig 110 år siden Tour de France ble startet som et PR-stunt i 1903.

Henri Desgrange ville skape blest rundt avisen L'Auto, der han var journalist, og hadde sykkel som sin store hobby. Det første rittet ble en suksess. Opplaget til avisen doblet seg, konkurrenten Le Velo ble frakjørt i bladkioskene, fikk for mange punkteringer - og måtte etter hvert bryte.

Det første Tour de France var på 2 428 kilometer fordelt over seks etapper. Den lengste etappen gikk fra Paris til Lyon og var 467 kilometer (nesten Trondheim-Oslo), og man måtte derfor også sykle om natten. Rittet ble vunnet av franskmannen Maurice Garin to timer og 49 minutter foran nummer to, Lucien Pothier.

Tour de France har siden den spede begynnelse inneholdt alt. Skandaler, berømmelse, doping, helter, tapere, dødsfall, vanvittige mann mot mann-dueller, bestikkelser og hundretusener av kilometer med avis og bladomtale, radio- og tv-sendinger. Ingen sykkelløp i verden – ja kanskje ingen sportsarrangement i det hele tatt – har vært så flinke til å markedsføre seg.

Men skandalene har alltid ligget på hjul – og startet allerede andre året rittet ble arrangert.  Syklistene kjørte både bil og tog for å komme seg fram på strekningene. Publikum kastet spiker på veien for å ødelegge for sine favoritters rivaler. Franskmannen Maurice Garin vant for andre år på rad, men ble fratatt seieren da det ble kjent at han hadde tatt tog på deler av strekningen. Til slutt ble rittets femtemann, Henri Cornet, kåret til vinner etter at de fire før ham på sammenlagtlisten ble diskvalifisert.

De fleste trodde dette var dødsdommen for L’Auto, for journalist Desgrange og selvfølgelig for Tour de France. Men avbrutt av kun to verdenskriger har faktisk Le Tour blitt arrangert hvert neste år. Derfor er det utgave nummer 100 som starter på Korsika i år:

De siste årene har Touren igjen sittet på dødscella. Skandalen over alle skandaler var da Lance Armstrong innrømmet doping og mistet alle sine syv seire. Armstrong-saken ble beskrevet som «det mest sofistikerte, profesjonelle og suksessfulle» dopingprogrammet verden har sett.

Danske Bjarne Riis måtte for noen år siden krype til korset foran tv-kameraene med ordene «jeg har tatt EPO» og mistet seieren sin fra 1996. Landsmannen Michael «Kyllingen» Rasmusen ble kastet på hodet og ræva ut av løpet da han hadde ledertrøyen i 2007. Og det til og med av sin egen lagledelse.

Jeg var i Danmark på ferie den sommeren – og var vitne til en heltedyrkelse som ikke kan beskrives. Alt var gult de dagene Kyllingen satt på sin sykkelvagle. Sett i ettertid må han ha skjønt at det brant i hønsehuset hans. Han hadde fortalt alle, inkludert sitt eget lag, at han hadde trent i Mexico før løpet, mens han var i virkeligheten var i Italia for å tappe blod uten innblanding fra dopingkontrollørene.

Her, oppe i fjellene, møtte han på en av sine treningsturer den italienske sykkelstjernen Davide Cassani. Og så stor er ikke den profesjonelle sykkelverden. Så mange er det heller ikke som sykler fort i fjellene. Den italienske reven hadde klart å dirke opp døren til Kyllingens bur. Helvete var løs for løgnhalsen, som var fullstendig ribbet.

Det endte nå i juni med at dansken måtte betale fem millioner kroner tilbake til sitt daværende lag, Rabobank, som igjen trakk seg fra syklingen i fjor på grunn av dopingavsløringene og sportens frynsete rykte.

Opplever vi nye avsløringen i år?

Jeg skulle ønske jeg kunne svare nei. Jeg har fulgt med (ganske intenst) på sykkel siden 70-tallet, og har møtt ganske mange av tidligere stjerner i kraft av min tidligere jobb som journalist med sykling som spesiale. Jeg har sett utviklingen – og er redd for at det fortsatt vil dukke opp noen få.

Eller som TV 2-kommentator Christian Paasche sa til meg rett før Touren: - Drittsekker og juksemakere blir verden aldri kvitt, men jeg har alltid et håp om at det er mulig å begrense antallet.

- Drittsekker og juksemakere blir verden aldri kvitt, men jeg har alltid et håp om at det er mulig å begrense antallet.

Jeg tror ingen av de største stjernene lenger vil bli tatt – til det er risikoen for høy. Alle sponsorene, som i veldig stor grad er med på å styre denne sporten, har helt sikkert klausuler i avtalene som sier at dersom noen blir tatt i løgn og doping, så er det over og ut. Det har man ikke råd til.

For selv om sykling stadig vekk trollbinder millioner av mennesker, er den økonomiske situasjonen mange steder i Europa av en slik art at pengene slett ikke sitter løst. Et eksempel på det er Lars Petter Nordhaugs lag. Helt til uken før Tour de France hadde de ingen ordentlig sponsoravtale. Nå er draktene grønne, hvite og svarte, og laget heter Belkin Pro Cycling Team. «Fineste trøya i feltet» sa Nordhaug under presentasjonen på Korsika.

Heller ingen nordmenn vil bli tatt. Det er jeg sikker på. Men vi skal være klar over at i land med stor arbeidsledighet og mye dårligere sosiale vilkår enn vi har vi Norge vil nok enkelte gjøre alt de kan for å få den gylne anledningen det er å være på et profesjonelt sykkellag. De vil tyne den siste dopingdråpen inn i kroppen for å «kunne være der». Kanskje den dråpen som får begeret til å renne over.

Alternativet er arbeidsledighet, fattigdom, eller svært dårlig betalte deltidsjobber som ingen ønsker seg. I Italia, Frankrike og i Spania er en hver rytter som får plass på et Pro Tourlag en helt I disse land er sykkel religion. I disse land er en god hjelperytter – en som aldri vinner ett løp, aldri har bildet sitt i avisen, men som hjelper sin kaptein – en stjerne.

Dette behovet har vi ikke i Norge. Vi vil klare oss godt selv om vi må gi oss som syklister.

Det er vel unødvendig å si at jeg gleder meg til sendingene. Parhestene Paasche, Kaggestad – samt hjelperytter Dag Otto Lauritzen gir etappene en dimensjon som for meg gjør regnvær til solskinn. De mest spennende etappene ser jeg (selvfølgelig) direkte. De andre tappene tar jeg ofte opp på min PVR og nyter med en kald øl (eller to) når feriedagen er på hell. Da er det jo viktig at ingen forteller meg hvordan det har gått.

Hvem vinner?

Jeg setter alle euroene mine på Chris Froome. Han har Edvald (Boasson Hagen) i ryggen sammen med et forrykende sterkt lag, ble nummer to i fjor – og virker sterk og taktisk klok.  Jeg håper han slår Alberto Contador – en rytter med en lageier (Bjarne Riis) jeg ikke stoler helt på. Albertos bortforklaring av dopingavsløringen om at han ble forgiftet av kjøtt på restaurant, og Riis sin taushet overfor danske medier, gidder jeg ikke glede meg over.

TV 2s Christian Paasche er ikke helt uenig: - Jeg tror Chris Froome vinner, men han vil få hard kamp av først og fremst Alberto Contador. Og så er det en 8-10 ryttere som har håp, drømmer, og noen urealistiske ambisjoner, om å komme på pallen.

Avgjørelsen faller den siste uken, og det kan meget vel være vi må vente helt til nest siste etappe med den tøffe avslutningen i fjellet over Annec, sier Christian

Får vi norsk seier?

Ja! Aleksander Kristoff er mer enn god nok til å vinne en spurt. Og han vil gjøre det.

Lars Petter Nordhaug fra min hjemby Tønsberg har en rolle, og en styrke som tilsier at han kan vinne en av fjelletappene.

Edvald Boasson Hagen? Han er sterk nok til å havne i den gjeve, gule trøyen etter lagtempoetappen den 2. juli (4. etappe). Men jeg tror (dessverre) ikke han får anledning til å satse på egne sjanser. Han må hjelpe sin kaptein Chris Froome fra start til mål.

For oss som er glade i sykkelsporten håper jeg dette vil bli den utgaven som ikke rystes av annet enn spennende dueller, gode tv-bilder, informative tv-kommentatorer og «Ja vi elsker» en av dagene.

Vive Le Tour – leve Tour de France!

Hva synes du om saken? Vi setter stor pris på kommentarer og innspill. Vi regner imidlertid med at alle som kommenterer viser alminnelig folkeskikk, og vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg som ikke forholder seg til dette. Se også vår personvernside.

comments powered by Disqus