Kan du reglene i skihopp?

– her kommer en liten innføring

Er du av dem som ristet litt på hodet for hver gang Arne Scheie med frustrert stemme akket seg over dommernes stilkarakterer mot slutten av hvert hopprenn – uten å helt skjønne hva han var så frustrert over? Eller som nikker når folk snakker om "K-punktet" uten å vite hva slags punkt det snakkes om? 

Med åtte av sesongens Word Cup-renn bak oss – en spennende hoppuke og ikke minst en lang sesong foran oss, skal jeg med dette prøve å forklare de enkleste reglene i hopp, slik at det blir desto mer gøy og desto mer spennende å se hopprenn.

Det er mye som har endret seg i hoppsporten gjennom tidene. Bakkene har blitt større og hoppene har blitt lengre. Det er imidlertid stilen som har forandret seg mest, og dermed også stilkarakterene. Dette er også det som har blitt diskutert mest i hoppsportens historie.

La oss for eksempel se på V-stilen, som ble innført tidlig på slutten av åttitallet/begynnelsen av nittitallet. Fram til V-stilen hadde hopperne hoppet med parallelle ski, enten «flaksende» med armene som Ruud-gutta eller senere med armene rett opp eller rett frem – og enda senere med armene ned langs sidene som i dag.

Svenske Jan Boklöv var den første som lanserte dagens V-stil – altså der skiene plasseres i en V. Boklöv ble latterliggjort av de fleste som hadde greie på hoppsporten her til lands, og han ble sammenliknet med en kråke og en hekkesaks. Boklöv fikk dårlige stilkarakterer og ble gjerne trukket tre-fire poeng – men han hoppet ekstremt langt i forhold til de som holdt på den «vanlige» stilen.

Resultatet av Boklövs lengder, ble at han vant verdenscupen i hopp sesongen 88/89. Mannen som det ifølge brødrene Sigmund og Birger Ruud «ikke var plass til» et bilde av på skimuseet på Kongsberg, forandret hoppsporten med sin nye stil. Og selv om V-stilen er blitt perfeksjonert og endret på siden den gang, er det fortsatt denne stilen det settes poeng ut fra og det flys i.

Så, la oss gå litt mer teknisk til verks: 

Bakken:

En hoppbakke består av ovarenn, overgangsbue, hopp, unnarenn, kul, overgang og slette. I bakken finnes punktene K-punktet, jurylengde, bakkestørrelse og fallgrense.

K-punktet (konstruksjonspunktet, kalkuleringspunktet, det kritiske punkt) er den første streken av de to tydeligste strekene du ser over bakken. K-punket markerer avslutningen av unnarennet, og er det punktet som gir 60 lengdepoeng i alle bakker, unntatt skiflyging hvor det gir 120 poeng.

Før i tiden var K-punktet også lik bakkens størrelse, men ettersom hoppstilen har endret seg (da spesielt med tanke på V-stilen), har HS (altså bakkestørrelse, Hill Size) blitt brukt som mål på størrelsen på hoppbakker. Bakkestørrelsen er den nederste av de to tydeligste strekene du ser i bakken. Hill Size punktet brukes også til å beregne den såkalte jurylengden, altså den lengste lovligste hopplengden uten at omgangen blir kansellert eller farten blir satt ned. Jurylengden kan typisk være 95 % av HS.

Rødt og grønt lys

Vindforholdene har rimelig mye å si på hvor kort eller langt en skihopper hopper. For å redusere vindens makt på konkurransen, er det plassert en rekke vindmålere  på hver side av unnarennet, fra hoppet til overgangen. Disse vindmålerne er satt sammen i et system som regner ut den totale vindstyrken som vil påvirke hopperen. Det blir satt en grense for hastighet, både for oppdrift (motvind) og bakvind (medvind) og er vinden utenfor disse grensene, vil hopperne ikke få grønt lys for å hoppe. Hopperen og trenerne har enten grønt, gult eller rødt lys å forholde seg til, og det gule lyset – som indikerer den tiden hopperen har til å komme seg i startposisjon på bommen, varer som oftest 10 til 15 sekunder, men kan gå helt opp til 45 sekunder. Går det over denne tiden uten å bli grønt, blir det automatisk rødt, og hopperen må forlate bommen.

Etter at hopperen har fått grønt lys, har han eller hun 10 sekunder på seg på å hoppe. Det er treneren som bestemmer når hopperen skal slippe bommen – og da ser de gjerne på den mest gunstige vinden i det vi kaller korridoren – altså mellom den øvre og nedre grensen for vindmåling – der medvind eller bakvind er ugunstig og motvind er gunstig.

Bommen:

Det er juryen som bestemmer lengden på ovarennet – det vil si hvor bommen plasseres. Dette gjøres ut i fra vindforholdene, og plasseringen av bommen kan endres flere ganger i løpet av konkurransen. Treneren til hver enkelt hopper kan også be om å sette bommen ned – men dette må gjøres mens lyset fortsatt er rødt. Utøvernen vil ikke få kompensasjon for å gå ned på farten om hoppet ikke er lengre enn 95 % av Hill Size.

Det er hopperens eget ansvar å sitte klar på bommen når det er deres tur. Det er også hopperens ansvar at alt av bindinger, ski og klær er festet ordentlig og er etter juryens forskrifter.

Poengberegning:

Lengde og meterverdi:

Lengden blir målt fra kanten av hoppet til det stedet hopperen lander. Landingen er fullført når begge beina er i kontakt med unnarennet. Lengden måles deretter midt mellom føttene i et telemarksnedslag, eller midt på foten i et jamsides nedslag. Dersom ikke tar bakken med beina først, vil målingen skje der hopperens kropp først når bakken.

K-punktet er utgangspunktet for poengberegningen. Et hopp til K-punktet gir 60 poeng i alle bakker unntatt skiflyging hvor det gir 120 poeng.

Meterverdien i de forskjellige bakkstørrelsene er som følger :
Opp til 20 m – 5,2 poeng per meter
20-24 m – 4,8 poeng per meter
25-29 m – 4,4 poeng per meter
30-34 m – 4,0 poeng per meter
35-39 m – 3,6 poeng per meter
40-49 m – 3,2 poeng per meter
50-59 m – 2,8 poeng per meter
60-69 m – 2,4 poeng per meter
70-79 m – 2,2 poeng per meter
80-99 m – 2,0 poeng per meter
100 meter og mer – 1,8 poeng per meter
170 meter og mer – 1,2 poeng per meter

Stil:

I hvert hopprenn vil fem stildommere gi poeng ut ifra hopperens stil. Dommerne skal gi stilpoeng på en skala fra 0 til 20, der et stående hopp vil gi minst 10 poeng. Stilbedømmingen fra tre av de fem dommerne summeres opp og legges til lengdepoengene (laveste og høyeste stilpoeng strykes), og den totale summen av lengde og stil er dermed poengene hopperen vil sitte igjen med for sitt hopp.

Stilpoengene beregnes gjennom hele hoppet – fra hopperen tar av på hoppkanten og til og med passering av fallgrensen. Presisjon, perfeksjon stabilitet og inntrykket generelt er aspekter som tas med i vurderingen.

  • Utnyttelse av vindforhold, kropp og ski
  • Kroppskontroll og -holdning: Plassering av armer og ben, samt ski, i svevet
  • Bevegelsesmønsteret ved landing samt oppførsel under utkjøringen

Svev, landing og utkjøring skal altså gi et totalt estetisk inntrykk. Trekk i poeng skal gå på tre elementer i skihoppet: svev, landing og utkjøring. Dommerne trekker altså poeng i hvert av disse elementene før det regnes ut til den totale stilkarakteren.

Hvis vi ser på disse tre elementene vil et perfekt skihopp være noe ala dette:

Svevet:
Hopperen skal være modig og elegant på en gang, noe som skal gjenspeiles i satsen; dommerne forventer at hopperen skal gjøre en djerv og aggressiv manøver for å lette fra hoppet. Deretter skal hopperen raskt innta svevestilling, for deretter å avslutte hoppet på et riktig tidspunkt. Å slå kontra før landing (det vil si å plutselig bestemme seg for å lande fordi man innser at man kan lande for dypt), vil trekkes fra stilpoengene.

Dommerne ser også på om hopperen benytter seg aktivt av lufttrykket i bakken, ligger stabilt i luften med armene langs siden og skiene i symmetri.

Her kan dommerne trekke hele fem poeng.

Landingen:
I landingen skal hopperen komme fra en stabil flytestilling, og overgangen fra svev til landing skal skje så silkemykt som mulig: Hodet løftes, armene kommer fram og over hodet, og skiene blir lagt parallelle. Rett før skiene når bakken skal hopperen skille beina og bøye knærne – og innta en markert telemarkstilling.

Dommerne skal bedømme om disse elementene blir utført riktig, og om telemarknedslaget er godt og dypt nok – men ikke for dypt. Maksimalt trekk for dårlig landing er også fem poeng, og manglende telemarknedslag skal automatisk gi to poeng i trekk.

Utkjøringen:
Hopperen forventes å holde telemarkstillingen i mellom 10 og 15 meter etter landing. Hopperen skal gradvis reise seg i oppreist stilling og enten kjøre med parallelle ski (ikke mer enn to skibredder mellom skiene) eller med skiene i plog, og holde balansen, med lik vekt på begge beina. Fram til og med fallgrensen skal hopperen altså fortsette å være stilfull – og etter fallgrensen er dommerens makt over.

Dommerne kan trekke maksimalt sju poeng for utkjøringen – men dette er hovedsakelig ved fall. 0,5 til tre poeng kan trekkes for ustødighet og feil kroppsholdning, og mellom to og tre poeng dersom rompa tar nedi ski eller snø. Er kontakten med ski eller snø langvarig, trekkes det opp til fem poeng.

Klarer hopperne å gjøre alt plettfritt to ganger i løpet av et renn, er sjansen stor for at pallen er i sikte. Til Arne Scheies fortvilelse og folk som Jan Boklövs trøst er det imidlertid lengden som har aller mest å si i hopprenn. Selv heier jeg på lange og stilfulle svev, grasiøse nedslag og høye poengsummer til både jentene og guttene i Hopplandslaget i de mange rennene som skal holdes fram til og med våren. Først og fremst gleder jeg meg til hoppuka – og ønsker alle hoppere som skal bli med dit lykke til! 

Hva synes du om saken? Vi setter stor pris på kommentarer og innspill. Vi regner imidlertid med at alle som kommenterer viser alminnelig folkeskikk, og vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg som ikke forholder seg til dette. Se også vår personvernside.

comments powered by Disqus