Mitt Giro-minne

Kurt Asle Arvesen

Les også: De gamle heltene – Gudfaren og krigsfangens dominans

Ett av mine beste Giro-minner er fra min første seier i 2003. Da syklet jeg for et lite dansk lag som het Fakta, og det var vel et aldri så lite mirakel at vi i det hele tatt ble invitert til Italia. Vi hadde ikke så mange å kjøre for i sammendraget, så før rittet startet satte vi alle oss ned for å se på hvilke etapper som kunne passe oss. Jeg blinket meg ut etappe 10. På de ni første etappene gjorde jeg ikke det grann, men prøvde å spare kreftene mine så godt jeg kunne, noe som egentlig ikke var så lett siden jeg var ung. Giroen var et stort løp og det var lett å bli litt ivrig.

Når endelig etappe 10 kom og den startet, så skulle laget sørge for at jeg kom i bruddet. Stadige forsøk ble gjort uten at det lyktes. Lars Bak, som fortsatt er aktiv og sykler for Lotto, jobbet hardt for å holde meg i front av feltet. Til slutt gikk en gruppe på 12 mann og jeg skjønte at dette kom til å få gå – problemet var bare at der satt ikke jeg.

Etter et magadrag og en liten kraftanstrengelse, kom jeg meg opp til bruddet som til slutt ble på 14 mann. Når jeg først var i bruddet handlet det om å ikke gjøre mer enn det som strengt tatt var nødvendig. Vi fikk etterhvert ganske godt forsprang og troen på at dette kunne gå inn var stor i gruppa. I det vi begynte å nærme oss finalen fikk vi beskjed om at farten var satt opp betraktelig i hovedfeltet og at de tok kraftig innpå.

Det var noen bakker før mål, og der ble det ren støte-cup fra italienerne som ville vise seg frem. Tiralongo og jeg bestemte oss for å kjøre disse bakkene i jevnt tempo. Det viste seg å være lurt, for på toppen av siste bakke satt vi i front. Overraskende bestemte Gilberto Simoni seg for å angripe den rosa trøya som Garzelli satt med. Klassisk Simoni-angrep! Med seg fikk han lagkamerat Bertagnolli og etter en liten stund tok de igjen Tiralongo og meg. Vi hadde ikke rare ledelsen, bare ca 12 sekunder.

I sitt desperate forsøk på å ta over den rosa trøya satte Simoni i gang en skikkelig hestehandel for å få meg til å kjøre for ham. Det var bonussekunder i mål og han visste at hvert sekund ville telle. Jeg avslo forslagene om penger, men var likevel med og kjøre, fordi jeg skjønte at dette kunne være min store sjanse. Rett før mål angrep Simoni, jeg bestemte meg for at den luken skulle ikke jeg tette og tittet bort på Tiralongo som ble nervøs og tettet luken. I det Simoni ble kjørt inn var det bare et par hundre meter igjen, og jeg gikk på kontra. Tiralongo hadde ikke en sjanse og min og lagets første Giro-seier var en Fakta. Det ble stor ståhei bak seremoniscenen siden det var forvirring om hvorvidt Simoni hadde klart å ta over den rosa trøya. Det stod om ett sekund. Til slutt fikk han trøya og beholdt den resten av Giroen. Når Giroen var ferdig kom han på at at jeg hadde vært med å kjøre i den siste gruppen på den tiende etappen og at jeg hadde takket nei til penger. Han ville likevel vise at han satte pris på innsatsen så han ga meg en kaffemaskin fra Saeco, som var Simonis lagsponsor. En etappeseier og en gave fra «Gibo» var det jeg tok med hjem fra min første Giro.

Kurt Asle Arvesen

Bildet av Kurt Asle er fra da han vant etappe i Giroen i 2007, for laget CSC, og ikke for laget Fakta, som han her forteller om. 

Hva synes du om saken? Vi setter stor pris på kommentarer og innspill. Vi regner imidlertid med at alle som kommenterer viser alminnelig folkeskikk, og vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg som ikke forholder seg til dette. Se også vår personvernside.

comments powered by Disqus