Så tett på stjernene

For mange år siden var jeg ung journalist og dekket Tour de France og Giro d ’Italia for VG. Det var før Alexander Kristoff, Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagens tid. Det var før Lance Armstrong måtte innrømme, etter mye press, at alle hans syv Tor de France-seire var vunnet med ræva full av systematisk doping – og det var før nordmenn i tusenvis organiserte seg langs hårnålssvingene opp mot de legendariske fjellene Mont Ventoux, Luz Ardiden og L'Alpe d'Huez med flagg, vinflasker og bobiler.

Men det var ikke før heltedyrkelsen. Den har eksistert helt siden det første Tour de France ble syklet i 1903. Og når jeg sier helter så mener jeg virkelige sådanne. I 1978 var jeg så heldig å få kjøre bil med en av Italias legendariske sykkelstjerner, Gino Bartali, i tre dager.

Vi fulgte løpet fra hans reklamedekorerte Fiat, stoppet underveis i løypa for å ta en kopp cappuccino, og møtte opp i målområdet to timer før rytterne ankom for å følge siste delen direkte på RAI – det italienske TV-selskapet som den gang hadde sterkere standing blant italienerne enn NRK hadde hos Ola og Kari på samme tid (vi hadde bare NRK den gang). Vanskelig å forestille seg, men sant, og helt fantastisk når du kunne oppleve Clint Eastwood jage skurker og Gene Hackman sjekke damer samtidig som de pratet flytende italiensk.

Italia var et land med svært stor analfabetisme. Det var ikke mange som kunne engelsk, veldig sjelden syklistene og ytterst sjelden sportsjournalistene.

Og her er jeg ved kjernen i denne lille epistel: Gino Bartali, sykkelhistorie og vanvittig heltedyrkelse.

Jeg visste hvem Bartali var før jeg møtte ham. Hadde jo lest noen kilometer sykkellektyre. Men jeg ante ikke, 30 år etter at han hadde vunnet sitt siste (av i alt fire) Milan-San Remo og for lengst hadde plassert sykkelen bakerst i garasjen, at han fortsatt hadde en status som er umulig å beskrive. Jeg forsøker likevel:

Uansett hvor vi kom ble vi bukket inn på piazzaer og trattoriar, på restauranter og på veier der alt var stengt. Vi spiste og vi drakk agua og kaffe. Vi betalte ikke en eneste liten Lire (myntenheten den gang) noe sted. Folk som så Gino Bartali komme kjørende, så ut som de hadde fått paven hjem til frokost. De bøyde seg ned, bukket i ærbødighet, noen kastet seg om halsen på ham.

Folk flyttet seg fra de beste bordene. Der skulle ex-campione Gino Bartali og hans selskap sitte. Jeg følte at jeg svevet rundt i en uvirkelig verden omgitt av fanatikere og stjerner du ikke klarte å identifisere deg med. Bartali kunne ikke et ord engelsk, bortsett fra «yes» og «no». Mine italienskkunnskaper hadde bakgrunn i litt tre års fransk på videregående. Og alle som kjenner det franske og det italienske språk vet at de ikke er beslektet.

Men dialogen mellom min sjåfør og helt og de vi møtte på ruten var ikke til å ta feil av; det ble diskutert gamle sykkelhelter og historier opp og ned og i mente. Merckx, Maertens, Coppi, Anquetil, Gimondi,Fignon, Poulidor, Mottet, Moser, Van Impe, Altig – alle kjente sykkelnavn som da de ble nevnt hadde et vokaltrykk som ikke lar seg beskrive med vanlige bokstaver. Opplevelsen var fenomenal. Jeg husker det nesten som om det var i går.

Det var ikke bare Bartalis vals på sykkelsetet som ga ham denne hinsidige heltestatus. Takket være hans innsats reddet 800 jøder livet under 2. verdenskrig. Hans to Tour de France-triumfer og tre Giro-triumfer var viktige. Men vel så viktig i Italia var hans motstand mot diktator Benito Mussolini. Han fikk mange forespørsler direkte fra diktatoren, han ble truet og overvåket, men han nektet plent å støtte det totalitære regimet til Il Duce.

Bartali var overbevist religiøs, han ba underveis mens han syklet, han monterte en gravert medaljong av St. Theresa og Jesus-barnet på styret sitt, og han meldte seg inn i motstandsbevegelsen. Her syklet han daglig med dokumenter gjemt i rammen på sykkelen, turer som kunne være over 38 mil lange på elendige og farlige veier. Mussolini var så forbannet på helten Bartali at han erklærte en såkalt velina mot ham – det vil si en slags bannlysning som man opplevde det i middelalderen og i langt eldre tider.

Etter sin død ble Gino Bartali hedret med den høyeste utmerkelse Israel gir til de som risikerte eget liv for å redde jøder under 2. verdenskrig. Han snakket imidlertid sjelden, eller aldri, om dette. Til sin sønn sa han bare: «Enkelte medaljer er festet til sjelen, og ikke til uniformen».

Under fotball-VM ser vi heltene fra TV-skjermen. De som er til stede på arenaene kommer sjelden tettere på enn hundre meter. Det er der årsaken til sykkelsportens enorme popularitet og heltedyrkelse ligger – du kommer helt innpå stjernene og heltene. Rett før start stiller de opp på en selfie om du spør. De skriver autografer uten problemer, du kan snakke med dem rett før start, ja du kommer faktisk så tett på lagbussene at du nesten kan høre hvordan lagene legger opp taktikken før dagens etappe.

Syklistene kom ut til folket. Det kostet ikke noe for lutfattige bønder eller andre interesserte å se dem – og stjernene kom ofte så tett på at man kunne berøre dem.

Under Tour de France i 1950 – det var en vanvittig varm sommer – hoppet mange av stjernene i Middelhavet midt under etappen. Blant helt vanlige mennesker, sykkelinteresserte eller ikke. De tråkket rett ut i sjøen. Gjett om det var samtaleemne i uker og måneder blant de som opplevde det. Og mange andre; avisene fulgte selvfølgelig opp hendelsen.
Syklistene tok seg en sigarett – underveis. Var du den heldige som fikk spandere, så tok du sannelig også vare på sneipen etter at mannen i sykkeldrakta hadde tatt noen solide magadrag.

Var syklistene tørste, var det ikke alltid styrkedrikk slik vi kjenner det i dag som ble helt på drikkeflaskene. Bestemte stjernene seg for en pause, «ranet» de ofte en cafe eller en bar. Kjempegod reklame for innehaveren, kjempeoverraskelse for gjestene hans – og regningen ble sendt til arrangørene av Tour de France. For dem var det ingen overraskelse – de betalte.

En annen historie er om syklisten som var så dehydrert at han stoppet langs veien på vei oppover fjellet. Det eneste «vertskapet» kunne by på var vin og øl. Det fortelles at syklisten etter sin lille rast syklet feil da han skulle videre. En av de mange anekdotene som fortelles om møtet mellom sykkeltifosi og stjernene.

Bor du på samme hotell som rytterne både den gang, og i dag – er det alltid mulig å slå av en prat. Til og med kanskje høre hvordan det hadde gått med ham på dagens etappe. Da kan man snakke om å være tett på stjernene. Og slik blir også sporten, utøverne og tilhengerne på en finurlig måte knyttet så tett sammen at det blir en slags familie. Nær familie.
Jeg bodde på samme hotell som en av de italienske stjernene, Francesco Moser, på en av etappene. Han hadde en egen fanklubb som fulgte store deler av løpet. Da han skulle ut om morgenen ble han mottatt og hyllet som et brudepar på vei ut kirkedøren. Forskjellen var bare her at det var hundrevis av dem, og brudgommen var i Sanson Gelati-smoking – Mosers italienske sponsor som produserte iskrem.

Tour de France ble arrangert første gang i 1903. Veiene var elendige, syklistene hadde ikke peiling på kosthold, de røkte, de drakk – og de var ofte avhengig av hjelp fra folk langs veien for å klare å komme til mål. Man kunne ikke motta hjelp fra lagledelse, det fantes ikke. Heller ikke fra følgebil – det fantes ikke. Punkterte man, tok man ny slange som var kveilet rundt nakken. Da fantes det alltid en i nærheten som var villig til å trå til (bokstavelig talt). Og hadde man hjulpet dagens vinner, glemte man det aldri. Og var for alltid forelsket i sykkelsporten.

Det var tidsskriftet L’Auto som arrangerte de første Tour de France – akkurat slik L’Equipe gjør det i dag. Nå vises hver etappe med et utall kameraer. Du får med deg så å si hvert tråkk med fotografer i helikoptre, på motorsykler, med kamera på syklistenes egne doninger, og med stasjonære kameraer flere steder.

På begynnelsen av 1900-tallet – før første verdenskrig – visste den jevne franskmann svært lite om sitt land utenom bygda eller byen der Le Tour passerte. L’Auto var ikke akkurat noe bildeblad – men beskrivelsene av ryttere, løyper, landskaper, smerte og lidelse i fjell og daler, gjorde at franskmenn på en måte ble mye bedre kjent med sitt flotte land sammen med syklistene. Det var datidens Facebook, Snapchat, TV-sendinger og nettaviser på gang.

Da L’Auto også begynte å publisere kart over ruten, ble man for alvor klar over hvilket fantastisk stort og flott land Frankrike er.

De store franske Tour-heltene er Jacques Anquetil og Bernhard Hinault – begge har vunnet løpet fem ganger. Det samme har spanske Miguel Indurain og den belgiske «kannibalen» Eddy Merckx.

14. juli er Frankrikes nasjonaldag. Da har arrangørene av Le Tour stort sett alltid en drømmeetappe – gjerne opp et eller annet magisk fjell. Magisk fordi alle Tour de France-fjell har en historie som fortelles. Noen ganger om helter, noen ganger om doping og dessverre også om død og lemlestelse.

Den første som døde var franske Adolphe Hélière i 1910. Han druknet på hviledagen på svømmetur i Middelhavet. Til alt overmål skjedde det også på den franske nasjonaldagen. Mest kjent er nok britiske Tom Simpson som, på hell av sin karriere, var desperat etter å levere varene til sponsorene og sikre sin egen fremtid. Han døde i det steinete månelandskapet på vei opp Mont Ventoux – monsterfjellet i vakre Provence. I blodet var det amfetamin – og i sykkellommene hans fant de amfetaminpiller.

Det var de lokale tilskuerne som hjalp til med å få ham i ambulansen.

Så tett på stjernene…

Hva synes du om saken? Vi setter stor pris på kommentarer og innspill. Vi regner imidlertid med at alle som kommenterer viser alminnelig folkeskikk, og vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg som ikke forholder seg til dette. Se også vår personvernside.

comments powered by Disqus