Håvard Bøkko har vært et av Norges beste kort på skøyteisen i mange år. Han er en flott representant for sin idrett. Hallingdølen klarer imidlertid ikke helt å friste alt for mange av oss til skøytebanen eller til å benke oss foran TV-skjermene slik man gjorde i «gamle dager». Bildet er hentet fra Håvard Bøkkos Facebook-side.

Kor e alle helter hen?

For noen år siden gikk folk mann av huse for å følge fire S-er på skøytebanen. I dag er det knapt nok resultater i avisene når det er skøyteløp. Jeg sier som Jan Eggum: Kor e alle helter hen?

I gamle dager – det vil si for ca. 30 år siden og lenge etter at fargefjernsynet var kommet til landet – var det køer foran billettlukene på Bislett når Sjøbrend, Stensen, Stenshjemmet og Storholt skulle slåss mot det amerikanske vidunderet Eric Heiden.

For snaue 14 dager siden var det EM på skøyter der den nye, unge kometen Sverre Lunde Pedersen kjempet om en plass på seierspallen. Jeg fant ikke ett resultat i Aftenposten eller i VG. TV 2-nyhetene nevnte ikke mesterskapet med et ord selv om Sven Kramer ble historisk med syv EM-triumfer.

Bare NRK sendte litt direkte skøyteløp på bilradio’n – på TV var isens helter henvist til NRK2 – i opptak.

Hva har skjedd med en av Norges virkelige nasjonalidretter? En gang satt hele nasjonen klistret til TV-skjermene helg etter helg. Nasjonen tok til tårene da Geir Karlstad snublet på 10 000 meter i OL og ikke kunne innkassere den medaljen hele nasjonen unnet ham. Johann Olav Koss ble selvfølgelig folkehelt under OL på Lillehammer i 1994.

Nå er alle – i alle fall nesten alle publikummere og altfor mange TV-seere – helt forduftet.

Til helgen er det World Cup i Vikingskipet på Hamar. Skøyteforbundet innkaller til det de kaller fest. Men hadde det ikke vært for at nederlenderne fortsatt følger sin Kramer, vil muligens også denne begivenheten fremstå om en middels kretsturnering med nesten bare gamle stjerner på tribunen. Stjerner som like mye mimrer om sine egne glansdager som å følge med på hva som foregår nede på skøyteisen.

Jeg håper jeg tar feil – mitt hjerte banker fortsatt litt for Bøkko, Lunde Pedersen og co, men jeg innser at det er ikke mange rundt meg jeg kan diskutere rundetider og rekorder med. Dette til tross for at vår egen sjarmerende hallingdøl Håvard Bøkko faktisk er nummer fire på den sagnomsuste adelskalenderen – statistikken over verdens beste hurtigløpere gjennom alle tider. En statistikk som ble offentliggjort og omtalt i alle medier med egne sportsider og respekt for leserne på 70-, 80- og 90-tallet.

Hva er grunnen til dette? Er det fordi det ikke finnes profiler lenger?

Kanskje. Vi kaller ikke lenger heltene verken for Hjallis, Kupper'n eller Bettong. Det lages ikke lenger sanger om heltene. Men gutta og jentene går fort. Og vi hadde jo en trener for noen år siden (Peter Mueller) som kalte en spade for en gravemaskin og fikk sparken etter å ha trakassert en av jentene på laget.

Er det fordi vi ikke gidder å se folk gå rundt en isflate med henda på ryggen? Jeg tror ikke det heller. Noen av disse løperne går så fort, også nordmenn, at det ofte blir spennende dueller.

Er det fordi vi i ni av 10 løp fullstendig overkjøres av de nederlandske stjernene med Sven Kramer i spissen? Tja – kanskje nærmer vi oss en kjerne der.

I «gamle dager» var skøyteløp på radio og TV idretter der du kunne følge kombattantene hele tiden.

Det samme var jo tilfelle med hopperne. Du fulgte gutta i tilløpet, i svevet og på sletta.

Da skiløperne gikk sin femmil, så du dem på skjermen da de gikk ut av målområdet og i det de kom inn igjen til mål med snørr i trynet. Men da hadde vi ikke et utall av andre TV-kanaler enn NRK, vi hadde ikke nettbrett, internett og iPhones. Vi ventet til de kom i mål.

Mange førte faktisk rundetider under skøyteløp (tro det eller ei) – og de diskuterte hvor i løpet heltene tapte og hvor de vant.

Men så har jo TV-industrien utviklet seg også. Nå følger du langrennsløpere, snowboardere, alpinister, X Games-deltagere millimeter for millimeter. Det er ikke bare flerkamera-produksjoner – det er kameraer over alt – på hjelmene til utøverne og i helikoptre som følger med hele tiden.

Vi har Axel og Jansrud, Henrik Kristoffersen, Northug og Johaug, Bjørgen og Weng. Vi har Mesternes Mester, vi har Best av de beste, Aamot og Kjuus, Dag Otto og Mini. På et tidspunkt blir det bare for mye å konsumere for oss vanlige dødelige med idrettens nye og gamle helter i forskjellige varianter.
Og de aller yngste som aldri har hørt om hverken Kupper’n, Maier eller Moe. De husker ikke OL-helten Koss – og for mange er Bjørn Dæhli bare et klesmerke uten historie.

Slik er valsen rundt skøyteisen blitt valgt bort. De unge vil ha fart og spenning – men de vil helt tydelig ha det på en annen måte enn det som fortsatt serveres oss fra skøytesportens side. Skøyteløp er som den var i 1952 under VM og OL. Fire distanser, to i hvert par, rundt og rundt, vekslingsside, oppløpsside, foran skjema og etter skjema.

Joda – skøytesporten har utviklet seg litt med VM i enkeltdistanser, World Cup og fellesstart. Det er ikke nok – det virker likevel for kjedelig.
Og når mediene også helt glemmer en verdenscup på Hamar – men har metervis med artikler om ski-NM og spansk fotball – da er det en del spikre som er satt på plass i kista.

Vikingskipet var fullstappet da Johann Olav Koss vant tre gull under OL på hjemmebane i 1994.

De tider er forbi – og jeg tror det er mye som skal til for å snu trendene.

Dessverre!

Jens-Petter Gjelseth
Eks-skøyteentusiast

Hva synes du om saken? Vi setter stor pris på kommentarer og innspill. Vi regner imidlertid med at alle som kommenterer viser alminnelig folkeskikk, og vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg som ikke forholder seg til dette. Se også vår personvernside.

comments powered by Disqus