Årets sportsbegivenhet – Tour de France

– spurtdrama i TV-stolen

Jeg har av og til lurt på hvorfor jeg er så interessert og fascinert av sykkel. Som engasjert TV-seer. Og som utgangspunkt for mosjon og egentrening. Det første er jeg stadig i tvil om. Det siste, egentreningen, er jeg bombesikker på.

Tour de France er verdens største årlige idrettsbegivenhet. I tre uker skal de største stjernene møtes til det som i sykkelhistorien sannsynligvis aldri har vært edel kappestrid. Kanskje ikke før nå? Millioner av mennesker vil følge rittet ute langs landeveiene, i fjellene, i byene og på barer og skjenkesteder langs løypa.

Og hjemme i Norge vil vi følge sendingene på TV 2 (unnskyld, Eurosport) med Christian Paasche, Johan Kaggestad og Dag Otto Lauritzen i de forskjellige ledertrøyene som «kapteiner» for et fantastisk stort TV 2-lag, som sender 21 personer i alt ned til selve Touren – pluss et solid antall medarbeidere i hjemmeredaksjonen.

Død, doping, svette og tårer

Nordmenn valfarter i tusenvis nedover – spesielt til etappene i det som etter hvert er blitt de magiske, mystiske fjellene som har død, doping, svette, tårer og dramatikk som et historisk bakteppe. Mest tragisk er briten Tom Simpsons dødskramper på vanvittige Mount Ventoux. Det var bratt, det var steikende varmt, det var tynn, stillestående luft, og det gikk fortere enn mange var komfortable med.

Den engelske eks-verdensmesteren var ikke hva han en gang hadde væt på sykkelsetet – for å få en ny kontrakt måtte han bevise noe i 1969-utgaven av Le Tour. Men han klarte det ikke uten hjelp av kunstige stimuli. Den 13. juli 1967 ville ikke hjertet mer. Han døde bare 29 år gammel.

I sykkellommene hans fant legene ampuller med amfetamin. En mester døde i en kombinasjon av alkohol, amfetamin og heteslag – sirkuset lever videre – og inntaket av kunstige stimuli har fortsatt i forskjellige varianter.

Bjarne Riis, dansken, mistet sin Tour-tittel. Doping. Lance Armstrong mistet alle syv Tour-titlene. Han innrømmet – til slutt og etter vanvittig press – doping. Floyd Landis mistet sin tittel – doping. Danske Michael Rasmusen ble kastet på hue og ræva ut av løpet iført den gule ledertrøya. Han hadde fortalt dopingkontrollørene at han trente i Mexico – men ble oppdaget av fans i Italia. Snakk om å bli henrettet av sine egne. Doping – og løgner.

Også han nektet lenge for å ha gjort noe galt – til slutt ga han etter. Som norske Steffen Kjærgaard som følte han ikke hadde noe valg, som OL-vinner Alexandre Vinokourov, den franske fjellgeita Richard Virenque, spurtkanonen Erik Zabel, den italienske legenden Marco Pantani og Tourvinnerne Ivan Basso og Jan Ullrich.

Det siste nå er at nok en dansk juksemaker detter ut av skapet. «Jeg brukte doping under OL i 2004», innrømmet Nicki Sørensen for bare en drøy uke siden.

Her er bare noen få nevnt. Listen er så lang – og lagene der dette forekom så systematisk ugrei – at det er rart ikke både jeg og hordene av andre gale sykkeltifosi (tilhengere) har forlatt sporten, og skurkene, for lenge siden.

For det har vi ikke. Nemlig. Vi er galere enn noen gang. Og nå som både Alexander Kristoff og (forhåpentlig) Edvald Boasson Hagen vil være med å dominere må jeg bare innrømme: Jeg har sommerfugler i magen – jeg kommer til å følge ALLE etappene. Alle!

Hvorfor tilgir vi?

Uansett hvor grisete sykkel har sett ut opp gjennom tidene – så har svært mange tilgitt. Nå ryktes det også at selveste sjefsskurken, Lance Armstrong, kommer til å dukke opp på en av etappene. Jeg håper han, for hans egen og for sykkelsportens del, holder seg unna – uansett hvor edle hans motiver måtte være.

Vi skal alle tilgi – men vi (jeg) trenger mer tid på en som så til de grader har vært kjeltring og skurk, har lurt alle, har truet og gitt faen i alle fasetter av vær varsom-plakaten og helt alminnelig folkeskikk.

Hvorfor tviholder vi så til de grader på denne sporten og dens tidligere så tvilsomme stjerner? Hvordan kan sportens egne tillate at Lance Armstrong får komme som offentlig person til årets Tour? Hvorfor lyver de som blir tatt, og hvorfor tilgir vi løgnene bare noen timer etterpå?

Jeg kan bare snakke for meg selv, men har noen teorier om hvorfor italienere, franskmenn og spanjoler blant annet tilgir og tilber.

Først meg selv: Sykkel er fanatisk fascinerende. Fart, drama og store, djerve prestasjoner. Lagspillet. Kapteinen. Vannbærerne – hjelperytterne. Naturen, fjellene. De rivende spurtoppgjørene, de dramatiske veltene. De drepende stigningene der man er stjerne en dag – men degradert til hjelperytter den neste.

Idretten er full av sympatiske stjerner – ikke minst de norske.

Jeg kjenner ikke noen av dagens stjerner personlig, men deres fremtreden i media, deres ansvar og lojalitet overfor fansen gjør at man føler en ubeskrivelig sympati for typer som Edvald Boasson Hagen, Alexander Kristoff (som akkurat har blitt pappa igjen), Lars Petter Nordhaug, og de nylig avgåtte stjernene Kurt Asle Arvesen og Gabriel Rasch, Thor Hushovd og Mads Kaggestad. Kule kiser – flotte typer som man blir glad i og som man gleder seg sammen med når triumfene kommer, eller som man fortviler sammen med når millimeterne mangler og sekundene tikker for fort.

Så de store linjer: Italia, Spania og Frankrike – sykkelsportens fremste nasjoner – har historisk sett hatt en grunnleggende forskjell på rik og fattig. De rike hadde råd til fotballbillettene på de store gladiatorarenaene – det hadde ikke bøndene, gjeterne, bakerne og slakterne. De kunne ikke en gang lese avisene om de hadde en. Mange – veldig mange – var analfabeter, og vi skal ikke veldig langt tilbake i historien heller.

Her er poenget: Stjernene på sykkelsetet kom hjem til deg. De stoppet kanskje utenfor hjemmet ditt eller utenfor baren du tok din ukentlige espresso. Kanskje stoppet de og du fikk si «ciao» – kanskje fikk du sykkelflasken deres. Eller autografen, om du hadde noe å skrive på.

For disse menneskene var dette julaften! Som om Solskjær, Hushovd, Drillo, Kristoff, Martin Ødegaard, Northug, Bjørgen, Johaug og Magnus Karlsen plutselig satt samlet rundt hagebordet hjemme hos deg. Du glemmer det aldri – og stjernen vil være din for evig.

Min Tour-sommer

Til slutt: jeg skal innrømme en ting: Jeg sa jeg skulle se alle etappene – det skal jeg fortsatt. Men jeg må tilstå at noen av dem, kanskje ganske mange, vil jeg ta opp og se når det passer meg. For som jeg sa innledningsvis: Sykling er også fantastisk som mosjon og trening. Man kommer seg ut i terrenget, ut på øde landeveier – og man får sett mye på relativt kort tid. Da er min SMART-boks PVR med opptaksmulighet og arkivfunksjon god å ha – både hjemme og på hytta.

Jeg er ute på veien – eller ute i fjellet – når solen skinner. Man nyter en egen frihet der innunder hjelmen og bak solbrillene. Jeg nyter Tour de France, Kaggestad, Paasche og Dag Otto Lauritzen i fullt monn når sommerdagen er på hell. Kanskje også sammen med kjæresten eller venner.

Og jeg har selvfølgelig ikke surfet på nettet for å få resultatene. Dagens etappe er, for meg, selvfølgelig ferskvare.

Og i denne settingen – i TV-stolen med slitne bein og verkende rygg – lever man seg også bitte litte grann inn i stjernenes kamp om den gule ledertrøyen, den prikkete klatretrøyen, den hvite ungdomstrøyen eller den grønne poengtrøyen.

Og da smaker det ekstra godt om jeg unner meg en iskald øl.

God Tour!

Hva synes du om saken? Vi setter stor pris på kommentarer og innspill. Vi regner imidlertid med at alle som kommenterer viser alminnelig folkeskikk, og vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg som ikke forholder seg til dette. Se også vår personvernside.

comments powered by Disqus