• x-men_web

X-Faktoren

X-Men er en av 2000-tallets største filmsuksesser, men det var bare tilfeldigheter som gjorde at serien ikke endte opp på tegneseriehistoriens skraphaug.

Tilbake i 1963 surfet tegneseserieforlaget Marvel på en medgangsbølge. I utgangspunktet hadde de ikke satset på superhelter siden 1940, men etter å ha truffet en nerve med «The Fantastic Four» og «Spider-Man» ble det tydeligere og tydeligere at etterkrigsgenerasjonens appetitt på superhelter mellom myke permer var nær utømmelig. Marvel klarte knapt å lage nye serier fort nok, og både «The Hulk» og «Iron Man» ble revet bort fra hyllene. 

X-Men blir født
Daværende sjefsredaktør Stan Lee selv banket ut de aller fleste ideene på terrassen sin i Long Island utenfor New York, og etterhvert ble det tydelig at de trengte flere superhelter for å mette lesernes behov. Slik ble X-Men ble født på noen få dager i 1963. Først skisset Lee ut en fyr som sendte ut stråler fra øynene, deretter en menneskelig is-maskin, en jente som kunne flytte gjenstander med tankene og en mentor med telepatiske krefter i rullestol. Problemet var å få alle sammen inn i samme serie. Hvordan hadde de fått kreftene sine? «Jeg fant den enkleste løsningen i verden: De ble født sånn. De var mutanter!», har Stan Lee fortalt i ettertid.

Motstand
Nesten alle elementene fra den enorme filmserien er å finne i det aller første X-Men-bladet som kom ut: Professor Xavier, skolen for særlig begavet ungdom, romantikken og fiendskapet mellom mutantene, onde Magneto som er villig til å gjøre utenkelige ting for å frigjøre mutantene og selvsagt menneskene utenfor som hatet dem.
«Man trenger ikke nødvendigvis noe spesielt tema for å skrive en superhelthistorie, men hvis jeg skal peke på en viktig del av X-Men må det være at fordommer kan være en grusom ting», har Stan Lee selv sagt i ettertid, og akkurat det lille dryppet av moral reddet serien fra total undergang opptil flere ganger. Som alle andre heltehistorier er nemlig også historien om X-Men full av motstand.

Nye X-Men
Stor etterspørsel førte nemlig til mange serier, og på 60-tallet ble etterhvert X-Men, med sitt store univers og trange uniformer, satt helt i skyggen av andre Marvel-helter og Marvel bestemte seg for å legge ned hele serien i 1970. Hadde det ikke vært for Chris Claremont kunne Wolverine og gjengen ha forblitt på tegneserienes historiske skraphaug. På tross av at få egentlig ønsket seg en gjenoppstandelse, gav den 24 år gamle serieskaperen serien nytt liv ved å gjøre tydelige forandringer – nye, hakket mer sexy, karakterer ble skapt og mutantenes utenforskap og ble dyrket enda sterkere i de forskjellige historiene. Resultatet ble en ny generasjon som trykket «nye» X-men til sitt bryst. For dem resonnerte annerledeshet og ideen om å være født unik mye bedre enn for generasjonen før. På rekordtid ble X-Men den klart mestselgende tegneserien i hele Marvel-katalogen, og i noen få år var alt rosenrødt. Så støtte X-Men på problemer. Igjen.

Nei, nei og atter nei
Utover 80-tallet solgte tegneserier stadig dårligere og selskapet begynte å tape store penger. Det naturlige skrittet for Marvel selv var å flytte de forskjellige karakterene over på filmlerretet, men få, om noen hadde spesielt tro på ideene. Verken Hulken eller Spider-Man fikk finansiering og stjerneprodusent James Cameron takket nei til X-men etter mye om og men. Filmselskapet Columbia skal etter sigende ha takket nei to ganger. På midten av nittitallet hadde mange års arbeid rett og slett endt opp med null og niks – ikke en eneste stor Marvel-film var å produsert og de få superheltfilmene som hadde kommet, «The Punisher» og «Captain America» ble slaktet av anmeldere og ignorert av publikum. Ting så mørkt ut for Marvel. På en eller annen måte fikk Lauren Shuler Donner – en produsent gift med Supermann-regissør Richard Donner – fatt i et X-Men-manus og hun falt umiddelbart for karakteren Wolverine.

300 millioner dollar
Jobben med å finne regissører begynte, men var enklere sagt enn gjort. En rekke takket nei. «De Mistenkte»-regissør Bryan Singer takket nei to ganger fordi han mente tegneserier på generell basis var uintelligent. Til slutt ble det Chris Claremont sine historier fra 70-tallet som gjorde at filmen så dagens lys. Skal vi tro intervjuer gjort i ettertid ombestemte nemlig Singer seg etter å ha lest flere av de gamle bladene og sett at historiene handlet vel så mye om annerledeshet enn kun tanketom action. Singer var dog ikke alene om skepsisen - en rekke kjente skuespillerne takket også nei, og Hugh Jackman var faktisk andrevalget i rollen som Wolverine.

37 år etter at det første X-Men-bladet ble utgitt så endelig den første X-Men-filmen dagens lys i år 2000. Filmen ble omfavnet av såvel de trofaste X-Men-entusiastene som et helt nytt publikum og omsatte for nesten 300 millioner dollar. De ni andre X-Men-filmene sluppet i ettertid har også blitt enorme publikumsfavoritter og gjort X-Men-franchisen til en av de største filmsuksessene på 2000-tallet. I tillegg ble den første X-Men-filmen også startskuddet for en rekke TV-serier og filmserier basert på andre karakterer fra Marvel-katalogen. Denne helgen viser TV3 X-Men III: The Last Stand på fredag og X-Men Origins: Wolverine på lørdag, og mens du koser deg med popcornet kan du skjenke Stan Lee og hans litterære snarvei på terrassen på Long Island en aldri så liten tanke. Det er tross alt den kjappe løsningen som har gitt oss all denne moroa!

Husk at du kan se både X-Men-filmene og en rekke andre Marvel-filmer via Riks-TVs filmutleie.

Nysgjerrig på RiksTV?
Se vår beste TV-pakke her, eller vår rimeligste TV-pakke her.

Hva synes du om saken? Vi setter stor pris på kommentarer og innspill. Vi regner imidlertid med at alle som kommenterer viser alminnelig folkeskikk, og vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg som ikke forholder seg til dette. Se også vår personvernside.

comments powered by Disqus