Regissørportrett: Quentin Tarantino
Dette er RiksTVs guide til Tarantinos filmer.
57-år gamle Quentin Tarantino har «bare» regissert 9 spillefilmer, men han er likevel en av tidenes mest toneangivende filmskapere. Siden debuten Reservoir Dogs har den filmelskende regissøren både sjokkert, gledet og underholdt publikum med sine svært kule filmer.
Tarantino ble født i 1963 og vokste opp i Los Angeles, byen som senere skulle bli location i flere av filmene hans, ikke minst Once Upon a Time in Hollywood. Filmen som vekket hans store lidenskap for film, var krimkomedien Abbott and Costello Meet Frankenstein (1948). Han ble bitt av basillen, som det heter, og oppdaget i ung alder en mengde klassikere som The Great Escape (1963), The Good, the Bad and the Ugly (1966) og Rio Bravo (1959) som kom til å prege hans verk i ettertid.
Men i motsetning til regissører flest, valgte ikke han å gå på en filmskole. Han valgte derimot å jobbe i videobutikken Video Archives, som ifølge han selv var den beste filmutdannelsen man kunne få. Denne jobben gjorde at han fikk tilgang til filmer fra alle verdens kriker og kroker, perioder og stilretninger.
Han brukte tiden i videobutikken flittig og skrev en rekke manus, blant annet til Natural Born Killers og True Romance, som senere skulle bli regissert av henholdsvis Oliver Stone og Tony Scott.
Filmen som startet det hele
Regidebuten kom med Reservoir Dogs (1992), en ytterst original og voldelig film som rystet en hel filmverden. Filmen handler i korte trekk om gruppe menn som har planlagt tidenes store diamantkupp. Men det viser seg at ranet går fryktelig galt, fordi politiet ankommer ranslokalet tidligere enn de trodde. Noen av ranerne blir skutt og drept. De resterende gutta møtes i etterkant og det alle lurer på er hvem som har tystet.
Reservoir Dogs viste at Tarantino er en høyst original filmskaper: Fortellermåten er leken, dialogene er utrolig kule, og han får det beste ut av skuespillerne. Valget av låter som Little Green Bag og Hooked on a Feeling, er veldig inspirert. Til manges store overraskelse ble filmen en stor hit som gikk sin seiersgang på festivaler rundt.
Men så kom hans andre spillefilm som virkelig skulle Tarantino på kartet: Pulp Fiction. Dette er en av de beste og viktigste filmene fra 1990-tallene.
«Royale with cheese»
John Travolta var en av de store stjernene på 1970-tallet. Han slet imidlertid å finne gode roller på 80-tallet, noe som førte til at stjernestatusen falmet. Tarantino var en av dem som ikke hadde glemt Travolta og tilbød ham hovedrollen i Pulp Fiction. Dermed ble Travolta en stor stjerne igjen!
Filmen følger flere handlingstråder og det er vanskelig å oppsummere handlingen i korte trekk, men den tar utgangspunkt i Vincent (Travolta) og Jules (Samuel L. Jackson) som er på jakt etter en stjålet koffert. Pulp Fiction er en sjangeroverskridende film som er proppfull av populærkulturelle referanser, blant annet til filmer som Dressed To Kill (1980), Bonnie And Clyde (1967) og Kiss Me Deadly (1955). Filmen ble en massiv kassasuksess, vant flere Oscar-priser og Gullpalmen i Cannes.
Tarantinos undervurderte film
En av de Tarantino-filmene vi setter høyest er Jackie Brown (1997), kanskje Tarantinos mest undervurderte film. Dette er en filmatisering av Elmore Leonards roman Rum Punch og er en kul hyllest til 1970-tallets blaxploitation-filmer, som blant annet var kjent for afro-amerikanske karakterer i hovedrollene, funky musikk og fargerike kostymer. Her møter vi Pam Grier i hovedrollen som flyvertinnen Jackie. Hun sper på inntektene ved å smugle inn penger inn i USA på vegne av våpensmugleren Ordell Robbie, spilt av Samuel L. Jackson. Men så en dag blir hun tatt på fersken av FBI! For å unngå å havne i fengsel, blir hun nødt til å samarbeide med FBI.
Jackie Brown har en formidabel underholdningsverdi og mye glede seg over, som filmens gode soundtrack og alle de glimrende skuespillerne. Foruten Grier, møter vi også den tidligere Batman-skuespilleren Michael Keaton, komikeren Chris Tucker, Robert De Niro som en hasjrøykende fengselsfugl og mange flere!
«Revenge is a dish best served cold»
Det skulle gå hele seks år til neste film: Kill Bill, Tarantinos kjærlighetserklæring til alle filmene han vokste opp med. Prosjektet var så stort prosjekt at den ble delt opp i to volumer. I mellomtiden hadde han utviklet en rekke filmprosjekter som ikke ble noe av. Han hadde også debutert på Broadway med et stykke om en morder. I Kill Bill møter vi The Bride (Uma Thurman) som blir skutt i sitt eget bryllup. Hun faller i koma. Men fire år senere våkner hun, og gjett om hun klar for tidenes hevntokt! Den hevnlystne damen legger ut på en farlig reise for å finne mannen som stod bak det hele, Bill, spilt av kult-skuespilleren David Carradine.
Thurman gjør en av sin karrieres beste roller. Hun spiller overbevisende bra og det at hun trente hele seks måneder (!) for å forberede seg til rollen, merkes godt i de mange imponerende actionscenene som tar pusten fra deg.
Kill Bill er en herlig sjangermiks som låner elementer fra en rekke sjangre alt fra kampsport-, anime- til spaghettiwestern. Dette – kombinert med at den har fengende låter, leken fortellerstil, et eminent cast og spektakulære scener - gjør Kill Bill til en av våre soleklare Tarantino-favoritter. Ikke overraskende strømmet publikum til kinoene og filmen fikk raskt en ikonisk plass i historien. Flere har forsøkt å kopiere suksessen, til og med her hjemme. I 2007 laget den norske regissøren Tommy Wirkola parodien Kill Buljo.
«It's Going To Be A Wild Ride»
Tarantinos neste film Death Proof er en film som det lukter svidd gummi av! Sammen med The French Connection (1971) og Bullitt (1968) er dette en av de kuleste bilfilmene som noensinne er laget.
80-tallshelten Kurt Russel spiller den sleske stuntmannen Mike. Han jakter på unge kvinner som han forsøker å drepe med sin «dødssikre» bil. Her får vi noen av tidenes heftigste bilscener, utført av Tarantinos mangeårige stuntkvinne Zoë Bell, kule låter og det skinner gjennom at skuespillerne har hatt det veldig moro på settet!
Death Proof ble dessverre ikke den helt store kommersielle suksessen. Men den konkurrerte om Gullpalmen i Cannes og etter hvert som årene går, er det stadig flere som oppdager den. En moderne kultfilm!
«Once upon a time in Nazi occupied France...»
Tarantinos sjette spillefilm Inglourious Basterds kan vel ikke sies å være en troverdig skildring av andre verdenskrig, men den underholder så det holder! Denne filmen, som er inspirert av både The Ingloriuos Bastards (1978), Dirty Dozen (1967) og Where Eagles Dare (1968), forteller to parallelle historier. Den jødiske jenta Shoshanna opplever at hele familien blir drept av nazistene, noe som gjør at hun planlegger en spektakulær hevnaksjon. Samtidig jakter løytnant Aldo Raine (Brad Pitt) og hans medsoldater på nazister.
Rollebesetningen er som alltid i en Tarantino-film imponerende, men det er Christoph Waltz som stjeler showet. Han er herlig ond som nazioffiseren Hans Landa. Denne rolleprestasjonen er alene god grunn til å se filmen, som ellers er proppfull av kul utveksling av dialog og et meget fett soundtrack. Her får vi låter av både Lalo Schifrin, David Bowie, Ennio Morricone med flere!
«Life, Liberty and the pursuit of vengeance.»
Tarantino fulgte opp med slavewesternfilmen Django Unchained (2012) hvor handlingen foregår noen år før den amerikanske borgerkrigen. Vi møter den tyske dusørjegeren og tidligere tannlegen Dr. Schultz (Christoph Waltz) som har kjøpt slaven Django (Jamie Foxx) fri. Målet er å hjelpe til å finne noen forbrytere. Det blir en lang ferd og de krysser mange stater før de til slutt kommer til en plantasje, drevet av den sjarmerende, men svært så farlige slaveeieren Calvin J. Candie (Leonardo DiCaprio). Vi skal ikke røpe for mye, men vi kan jo si såpass at det blir et dramatisk og blodig oppgjør.
Django Unchained er en film som har alt det en Tarantino-film skal ha, som kule replikker, raske klipp og et fengende soundtrack. Men denne gangen har Tarantino også mer på hjertet. Dette er så klart ingen historisk korrekt skildring av Amerikas slavehistorie, men Tarantino viser hvor jævlig slavene hadde det og hvor mye rasisme de ble utsatt for. Dette gjør at flere av scenene er veldig opprivende å se på.
Tematikken traff publikum som strømmet ti kinosalene. Filmen slo en rekke besøksrekorder og endte med å spille inn utrolige 425 millioner dollar, noe som gjør den til Tarantinos største kassasuksess gjennom tidene.
«Eight strangers. One deadly connection.»
Tarantinos neste film ble også en western, The Hateful Eight (2015), et særdeles velspilt kammerspill som ifølge ham selv er inspirert av klassiske westernserier som Bonanza, The Virginian og The High Chaparral. Vi møter blant annet dusørjegeren John Ruth (Kurt Russell), sørstatsgeneralen Sanford Smithers (Bruce Dern) og eks-soldat Major Marquis Warren (Samuel L. Jackson). Disse og fem andre personer blir nødt til å søke ly inne i et landhandleri på grunn av en snøstorm. Her får vite om hverandres fortid og hemmeligheter.
The Hateful Eight er en westernfilm av den gode, gamle sorten. Tarantino valgte å spille inn filmen på det gamle bredfilmsformatet 70mm, noe som gir den et episk og storslagent preg.
Her forteller Tarantino selv om magien med 70mm:
Tarantino fikk også den legendariske komponisten Ennio Morricone (A Fistful of Dollars) til å lage musikken – hans første westernsoundtrack på hele 34 år! Morricones ikoniske musikk ble behørig belønnet med både Oscar og Golden Globe. Og som alltid får Tarantino skuespillerne til å blomstre: Russel, Dern og Jackson og de andre bærer filmen på fantastisk vis.
“Anybody Order Fried Sauerkraut?!”
Once Upon a Time in Hollywood er Tarantinos store og entusiastiske hyllest til Hollywood og 1960-tallet, med et stilig soundtrack, fantastiske replikker og glimrende prestasjoner. Dette er etter vårt syn Tarantinos beste film.
Filmen tar oss med tilbake til Hollywood i 1969 hvor vi møter de kuleste gutta i byen: Rick Dalton (Leonardo DiCaprio) og Cliff Booth (Brad Pitt). Dalton er en avdanket skuespiller som sliter med å få de store filmrollene. Han må nøye seg med gjesteopptredener i serier som The F.B.I. og Lancer, mens Cliff er Daltons stuntmann og beste venn. Underveis kommer de i kontakt med både Hollywood-agenten Marvin Schwarz (Al Pacino), rancheieren George Spahn (Bruce Dern) og den unge skuespilleren Sharon Tate (Margot Robbie), som var kjæreste med Rosemary's Baby-regissøren Roman Polanski.
Noe av det som gjør denne filmen så bra, er det gnistrende samspillet mellom DiCaprio og Pitt. De har aldri vært bedre og er i våre øyne filmhistoriens kuleste radarpar. Resten av castet er det heller ikke noe å si på. Det er mange biroller å trekke frem, men vi må si det er ekstra kult å se den Oscar-vinnende skuespillerlegenden Al Pacino i en Tarantino-film. Endelig skjedde det!
En av utrolig mange fantastiske øyeblikk i filmen er scenen hvor vi ser klipp fra Daltons krigsfilm:
Ifølge Tarantino skal han lage kun en film til. Som han selv uttalte: «Jeg tror jeg har gitt alt jeg kan til filmen». Det er ennå ikke kjent hva som blir hans neste film, men han har lenge snust på å lage en Star Trek-film, noe som kan bli svært så interessant. I mellomtiden kan vi nyte hans ni fantastiske filmer.